Indrebø og sånn

Dyrenes konge

2011-07-01T23:43:00.000-07:00

Ein dagstur til Dyreparken i Kristiansand blir ferie god nok dette året. Og jammen var det heilt supert!

Stor stas

2011-06-23T12:07:00.000-07:00

Sommar er kjekt, for store og små. Biletet over er frå Soma Gård, fleire bilete frå Indrebø sin sommar kjem fortløpande i fotoalbumet.

For øvrig er det nok boligbloggen som vert hyppigast oppdatert for tida.

Hipp hurra!

2011-05-20T02:07:00.000-07:00

Første oppdatering sidan nyttårsafta... Her er Andreas, Tobias og Tomas i storform på nasjonaldagen. Fleire bildete i fotoalbumet.

Godt nyttår!

2010-12-31T12:55:00.000-08:00

Årsoppgåve - Danish edition

2010-12-19T13:50:00.000-08:00

Kære Venner

Tingene blir sjældent så man har planlagt for dem. Når gazellen blev grillet på terrassen i Tanzania på Nyårsaften, havde vi absolut ingen idé om, hvad der var i vente.

Ved udgangen af januar blev det klart, at noget måtte ske med de faldefærdige nyrerne til Thomas, og efter at det blev besluttet at vi ville avslutte vores missionær periode og rejse hjem i Maj, gik det hurtigt.

Først fik vi vores byggegrund på Figgjo (efter omkring to dages tid til at tænke), og i månederne efter handlede det meste om hustegninger, jobsøgning, pakning, udpakning, søgen efter midlertidig bolig og afslutningen af opholdet i Afrika. Det kunne have været mer sjov hvis vi ikke havde været småsyge hele banden, og det kunne have været meget sværere, hvis vi ikke havde fået forbøn og god opbakning fra naboer, venner og familie. Tak!

Men det har arrangeret sig på godt show. Vi har nu fått leje et dejligt hus i Sandnes, og i disse dage starter udgravningen af grunden på Figgjo. Børnene trives og er sunde. De voksne er travlt optaget af job og fuld deltagelse i missionen. Selv om vi ofte lengter tilbage til både venner, klima og opgaver i Arusha, er det godt at vide, at andre har overtaget og at alt er i gode hænder.

Hanna har ganske pludselig blevet en temmelig stor 4-årige. Hun savner nok mere hyppig kontakt med jevnaldrede, men mamma er også en god lægekammerat. Pigen forstår en masse og viser bekymring for både søsken og forældre. Hun elsker maleri, tegning og formning, og prøver seg også på noget skriftligt i mellem.

Siden sidste gang har Tomas og Andreas lært sig at gå, tale og gøre langt mere på egen hånd. Blandt andet synger de hver aften seks vers af Ingen er så trygg i fare - af fuld hals. Noget de også er meget gode til, er at bekæmpe hverandre, bide og græde.

Tomas vandrer altså rundt med en nyre mindre end før. Alligevel har han et blodtryk som en fuldvoksen mand, der har ført til flere hospitalsophold, mediciner og planer om flere undersøgelser i løbet af det næste år. For øjeblikket har han gips fra håndleddet til skulderen efter at han tumlede ned fra en stol dagen efter han blev udskrevet fra hospitalet sidste gang. Men han er for det meste i godt humør!

Andreas er klovnen i familien. Han er også indlysende chef, delvis baseret på terror. Han har masser af energi, hvilket ikke altid kombineres godt med, at han også er en Spitfire. De gange er ikke få der både storesøster og lillebror har været bandageret efter at Andreas har sat sit præg på dem med tænder og negle.

Knut Reier er tilbage som lærer på Tryggheim ungdomsskule. Det er mærkbart mere at gøre end sidste gang, og meget at lære. Over julen får han sin fædreorlov, med en fridag om ugen.

Inger Line er mere end fuldt beskæftiget på hjemmebane, i tillæg til sin deltidsjob på Parfymelle i Langgata. Hun trives med begge dele, men hun er nok den av os, der ser mest frem til at flytte ind i større huse i det nye år.

Selv om vi ofte har manglet kontrol, har det været godt at vide, at Gud har full oversikt. Han havde det længe før Jesus blev lagt i en krybbe, og han har det også denne juletid.

«For jeg ved, hvilke tanker jeg har med dig, siger Herren, tanker om fred og ikke ulykkelige tanker. Jeg vil give dig fremtid og håb.» (Jeremias 29:11)

Glædelig jul

PS: Der er en fare for, at nogle af jer får dette brev i papirform også.

The end

2010-07-08T13:19:00.000-07:00

Arushanytt er med dette sett på pause inntil vidare. Dersom du er på leit etter nyhende frå Arusha og Scripture Mission, bør du heller sjekka www.familienmalmin.blogspot.com eller www.scripture-mission.com.

Det er likevel ein ørliten sjanse for at dei Indrebø kjem til å blogga vidare frå sine respektive bloggar på andre adresser. Lenker finn du på botnen av denne sida.

Då nyra forsvann

2010-06-11T14:35:00.000-07:00

Tomas har no vore på Rikshospitalet i Oslo nesten ei heil veke.

Opphaldet har vore planlagd ei stund, og føremålet har vore å fjerne den eine av dei tre nyrene hans som fungerer særs dårleg. Me vonar no at han skal få eit litt lågare blodtrykk og at faren for infeksjonar skal vera minimal.

På biletet til venstre ser du småen på veg inn i ein av dei svære maskinane som vart brukt til undersøkjingar i forkant av operasjonen. Tomas tok det heile med stor ro - og sovna medan dei heile stod på.

Mamma på veg ut frå operasjonsstova torsdag, etter å ha avlevert Tomas i kirurgane sine hender. Der var han i kring fire og ein halv time, og alt gjekk etter planen.

Inngrepet skjedde med lapraskopi, også kalla kikkhullskirurgi, noko som vil seie at legane opererte gjennom to små hol i buken. Nyra vart teken ut gjennom navlen!

Her er Tomas like etter operasjonen, framleis utslått av narkosen. Du ser plasteret etter eit av "operasjonshola" like over dynekanten.

No, eit drygt døger etterpå, er han langt kvikkare, sjølv om han framleis er sengeliggjande og har eindel vondt. Vonaleg kjem det seg mykje i løpet av dei neste dagane.

Kor lenge han må bli verande på Rikshospitalet er framleis uvisst, men han kan truleg returnera til Rogaland tysdag eller onsdag neste veke.

Det gode landet

2010-06-05T12:08:00.001-07:00

Det er utan tvil ein del saker og ting som er bra med Noreg, og når ein bur i utlandet over ein viss periode vil ironisk nok legga ekstra godt merke til ein del av dei. Sann mine ord: Du som bur i Noreg skulle setja meir pris på det følgjande:

- Reint vatn i springen
- Utallige variantar av norske matvarer
- Stabilt og kjapt internett
- Romslege parkeringsplassar
- McDonalds
- Havet
- Ferske, norske dagsaviser

- Trykk i dusjen

- Vegar utan humpar
- Reine gater
- Betalingsterminalar i butikken
- Tilgang på ferskt kjøt og fisk - når som helst
- Besteforeldre (les: barnevakter)

- Stabil straum

- Grovbrød
- Netter utan hundegneldring eller festande naboar
- Pølse i brød på Shell'en
- Sjansen til å få vere åleine utandørs
- Kveldsturar i mørkret

Noreg - eit travelt land

2010-06-02T03:38:00.000-07:00

Familien Indrebø er altså på plass i Noreg att, og denne gongen ser det ut til å kunna bli for ei god stund. Dei siste vekene i Arusha gjekk fort, med pakking, avskjedar og ei siste vitjing frå Noreg. Då vart det også høve til å ta ein rundtur nedom Mbulu, og bilete frå den turen finn du no i fotoalbumet vårt.

No skal me ikkje attende til det fagre landet i sør i alle fall dei første fire åra. I mellomtida kan du fylgja med på det som skjer i Arusha både på bloggen til Familien Malmin og på www.scripture-mission.com. No er det også klart kven det er som tek over stafettpinnen etter oss: Margunn og Kristoffer Krohn Sævre har sagt ja til å vera NLM sine utsendingar til Arusha dei neste fire åra. Betre folk til den oppgåva trur eg knapt ein kunne finna.

Sjølv om me allereie har vore to og ei halv veke i fedrelandet, har ikkje det store saknet etter Afrika meldt seg førebels. Slikt er det nemleg ikkje tid til. For det første har me ikkje med oss korkje barnepike eller hushjelp hit til Europa, og med eitt ser me tydeleg kor mykje dei har avlasta oss dei siste månadene. For det andre har det vore mykje som skulle ordnast; ny bil, planlegging av husbygging, folk som skal sjåast, diverse innkjøp og utpakking. Det er liksom heile tida noko som skal gjerast. Alltid nokon som me burde helst på. Eit eller anna selskap. Ein eller annan sjuk unge.

Apropos det siste, har me no omsider fått tid til operasjon for minstemann Tomas. Neste veke ber det til hovudstaden og Rikshospitalet for han og oss to eldste, og dei av dykk som ber, må gjerne hugsa særskilt på han onsdag og torsdag den veka.

De vil nok finna ei oppdatering her på bloggen i etterkant av det. Men deretter spørs det nok om ikkje denne bloggen blir nedlagt. Eller i alle fall sett på vent nokre år.

Hvordan går det med Zakaria?

2010-05-08T11:31:00.000-07:00

Denne bloggen synger på siste verset. La den enn så lenge gjøre litt nytte for seg:

Det er på høy tid med en oppdatering om rektor ved Wa/ama bibelskole, Zakaria Dalle/i, som ble skadd i trafikkulykka for nesten fire uker siden. Vi i familien Indrebø hadde egentlig tenkt å besøke ham da vi var på Haydom forrige uke, men ettersom han har hatt stort behov for ro og hvile, fant vi det best å la det være.

Zakaria er altså fortsatt innlagt ved sykehuset på Haydom og kommer til å være det i flere uker ennå. Siste nytt fra Haydom fredag var at Zakaria har vist fremgang siste uka, og ser ut til å være i god bedring. Også synet er blitt bedre, selv om det fortsatt ikke er normalt. Det blir understreket at han kan få tilbakeslag.

Når det gjelder innsamlingen til Zakaria og hans behandling, ble det endelige resultatet langt høyere enn hva vi i Arusha hadde forestilt oss på forhånd. Vi er utrolig takknemlinge! Zakaria har fått og vil fortsatt kunne få all den hjelpen han trenger, takket være den hjelpen dere har gitt.

De rundt 200,000 norske kronene (!) som har kommet inn vil være mye mer enn det som trengs for behandling og transport av Zakaria. Vi nevnte under innsamlingen at et eventuelt overskudd ville komme bibelskolen på Wa/ama til gode. Det vil det også. Men etter å ha forhørt oss blant kjennere av skolen, blir vi frarådet å gi en stor sum med penger direkte til skolen - for skolens eget beste. Årsaken til dette er sammensatt, og handler i korte ordelag om at miljøet på og rundt skolen trenger opplæring til bærekraft, samt om skolens forhold til bispedømmet. Skolen er inne i en god økonomisk utvikling og for mye penger må ikke få bremse det ansvaret de selv er i ferd med å ta.

Derfor kommer vi til å støtte skolen slik at de blant annet kan sette i stand en traktor som har havarert og som vil være til god nytte for skolen. Dessuten vurderer vi å gi støtte til ferdigstillelse av biblioteket. Noe blir også brukt til å betale skolepenger for elever ved skolen.

Det av pengesummen som ikke blir brukt til dette, vil gå til å dekke andre utgifter knyttet til ulykka.

Vi er ydmyke og takknemlige i forhold til den tilliten dere har vist oss ved å støtte en privat innsamling som dette. Derfor anstrenger vi oss også for at de innsamlede pengene skal bli brukt på en så effektiv og ansvarlig måte som mulig.

Hjertelige hilsener fra oss i Arusha
Inger Line og Knut Reier Indrebø
Kristin og Per Ove Malmin

Peri på lufta

2010-04-15T04:22:00.000-07:00

Høyr intervju med Peri på Nytt Liv Media ved å følga denne koplinga

Eit forunderleg døger

2010-04-14T04:19:00.000-07:00

Bilulykka på søndag påførde rektor Zakaria Dalleli store hovudskadar. Då det tidleg i går blei klart for oss at han hadde behov for omfattande undersøkingar og behandling, var situasjonen temmeleg kaotisk. Hadde me pengar til å gjennomføra den naudsynte behandlinga? Kven skulle eventuelt betala? Og ville me få dette klart tidsnok til at han kunne bli behandla i tide?

På dei store og gode sjukehusa i Nairobi er det berre pengar som gjeld. Då Zakaria kom inn dit måndag morgon, vart det ikkje gjort noko særleg med han før sjukehuset hadde fått pengar inn på konto. Sjølv om han kom til sjukehuset allereie i 10-tida om morgonen, kom han likevel ikkje i CT-skanning før klokka seks om ettermiddagen.

Ulykka skjedde med vår bil på ein tur i Scripture Mission sin regi, men korkje Scripture Mission eller NLM hadde noko formelt ansvar for å ta på seg betalinga for ei slik behandling, og det var heller ikkje pengar på budsjetta til å dekkja noko slikt.

Sjølv om me ikke hadde noko formelt ansvar, var det moralske ansvaret desto større. På generelt grunnlag er me skeptiske til at misjonærar startar eigne innsamlingar parallelt med misjonen sitt eige arbeid. Men vårt moralske ansvar i denne samanhengen gjorde at me syntest det var riktig at me som misjonærar i Arusha brukte våre nettverk for å sikra Zakaria den naudsynte behandlinga. Både stadleg representant og regionsstyret sin formann hadde forståing for dette.

Imens låg rektoren på sjukehus i Nairobi og gjekk gjennom fleire undersøkingar. Fram til i går ettermiddag var det framleis uvisst om han måtte opererast for å stoppa blødningar og redda synet. Det var og lenge snakk om hudtransplantasjonar, ettersom mykje hud i andletet og hovudet var øydelagd. Når me samstundes fekk inn stadige meldingar om gåver frå Noreg, gjorde det at me heile tida kunne velja dei beste alternativa for Zakaria, selvfølgeleg utan å overdriva.

Eit drygt døger etter at me ga meldingar heimover om behov for forbøn og pengar, har me no fått beskjed om gåver på minst 110.000 norske kroner. Ein fantastisk respons, og me har mange gonger vore stumme av undring over det Gud har gjort gjennom dykk. Slik me forstår det, skal dette vera nok til å dekkja sjukehusutgiftene samt transport mellom sjukehusa.

Zakaria blir her teken inn i flyet som frakta han frå Kisii til Nairobi

Og gjennom bøn har Gud handla, slik at Zakaria ikkje treng operasjon og i dag er god nok til å bli transportert i fly frå Nairobi til Haydom Lutheran Hospital i Tanzania. Der vil han bli teken godt hand om av dyktig helsepersonell, men også få sjansen til å sjå både kona og dei tre borna sine att. Haydom er eit godt sjukehus, men er langt billigare enn det han kom frå i Nairobi. Nokre utgifter vil det framleis vera, men me trur at det som er samla inn til no er tilstrekkeleg. Skulle det bli pengar til overs går desse til Waama bibelskule, som no har fått ekstra utfordringar i rektoren sitt fråvere.

Når me i familien Indrebø no snart avsluttar vår periode, er det godt å ha ei slik oppleving i bagasjen. Me visste det allereie, men har no fått det ytterlegare synleggjort at de verkeleg bryr dykk om det som skjer her, at de er handlekraftige, hjartevarme og gavmilde. Hjarteleg takk! Me ynskjer dykk det aller beste: Guds rike velsigning.

Oppdatering om Zakaria

2010-04-13T07:48:00.000-07:00

Mange takk til de av dere som er med og hjelper rektor Zakaria. Han er fortsatt på intensiven. Med meldinger om hjelp fra Noreg gjør en nå det en kan for å redde synet hans og stoppe indre blødninger - selv om det er dyrt. Utgiftene så langt har passert 30.000 NOK, men blir fort mye mer om det må opereres.

Zakaria ser nå ut til å være utenfor livsfare, men det er fortsatt mange valg som må tas. Legene mener å ha kontroll på det meste, men må gjøre en særlig innsats for å redde synet. Det ser ut til å være mulig om vi betaler og bruker den beste legen. Nevrokirurg er koblet inn for å overvåke synsnervene. Fremdeles vurderer en operasjon, fordi blodet presser på synsnervene.

Her er det bare pengene som snakker. Det koster også å følge ham opp kontinuerlig.

Et framskritt er det likevel at Zakaria nå virker mer klar enn tidligere.

Videre oppdateringer finner du ved å følge www.facebook.com/scripturemission (krever ikke innlogging)

Me treng di hjelp - no!

2010-04-13T00:35:00.000-07:00

Det er ikkje ofte me har spurt deg om hjelp på denne måten, men i dag ser me at det er heilt naudsynt.

På veg heim frå bibelskulesamling i Pokot i nordvest-Kenya på sundag, vart bilen frå Arusha utsett for ei kraftig trafikkulukke. I bilen sat fire tilsette ved bibelskulen på Wa'ama og vår eigen Per Ove "Peri" Malmin.

I nærleiken av byen Kisii i Kenya skulle dei passera ein traktor, men traktoren la seg plutseleg over i feil felt og pressa Landcruiseren ut av vegen. Bilen rulla rundt to gonger og landa på taket. Alle fem i bilen blei frakta til sjukehus i Kisii for natta, og så vidare til Nairobi i går.

Verst gjekk det ut over rektor Zakaria Dalleli, som har fått alvorlege hovudskadar. Han har fleire brot på skallen, og det er framleis uvisst korleis behovet er for operasjon. Synet hans er også råka.

Zakaria er 44 år, har kone og tre born. Han vert skildra som "ein enorm ressurs" ved bibelskulen på Wa'ama. Han sit i midten på biletet under.

Zakaria ligg no på eit godt, men dyrt sjukehus i Nairobi. Ettersom rektoren og familien hans sjølv ikkje har pengar til å dekkja sjukehuset, og det er avgrensa kva misjonen kan gjera i slike tilfelle, må dei som i dag er med han på sjukehuset ta mange harde val. Det er behov for fleire spesialistvurderingar - som alle kostar mykje pengar - og desse vurderingane vil avgjere om det er behov for operasjon, som igjen vil kosta mykje meir. Sjølv utan operasjon vil denne behandlinga vera langt utanfor familien si økonomiske bæreevne.

Det er difor me spør deg om hjelp. Først og fremst kan du be for rektor Zakaria. Men du kan også gi pengar til Scripture Mission sitt norske kontonummer 8220 02 91146 og merka betalinga "car accident". Dersom du set inn pengar, er det fint om du samstundes gi oss beskjed om det, slik at me så fort som mogeleg veit kva behandling me har råd til å gi Zakaria.

Me har ikkje oversikt over kor mykje det vil kosta nett no, men kan koma attende til det seinare.

Denne innsamlinga er ikkje i regi av NLM eller Scripture Mission, men skjer i forståing med både regionsstyret sin formann og stadleg representant i Aust-Afrika regionen.

Dei siste tider

2010-03-28T10:26:00.000-07:00

Livet i Arusha har vore hektisk etter at me kom frå Noreg tidleg i februar.I hovudsak skuldast dette sjukdom. Nei, Inger Line er framleis ikkje gravid, men dei små ho fekk førre gong har sørga for at minst ein av oss har vore sjuk det meste av tida - og til tider alle på ein gong. Av det som har vore innomhus kan nemnast giardiaparasittar, øyrebetennelse, halsbetennelse, mage- og tarmvirus, barnemark og virus i luftvegane, i tillegg til ei rekke forkjølingar og nye tenner. Men dei siste dagane har livet vore aldeles herleg - med tre friske ungar og opplagde foreldre. Vonaleg held det fram slik endå halvannan månad til.

Exit Tanzania
Me har no einvegsbillett på fly til Noreg den 14. mai, saman med mamma og pappa Eggebø som då returnerer etter tre veker i det fagre landet. Me andre vil då ha greidd å runda ni månader i denne omgang.

Det meste har lagt seg skremmande godt til rettes før landing i Noreg denne gongen og - me har fått oss mellombels bustad medan bygginga pågår og Knut har fått seg jobb. Det einaste som manglar er ein relativt stor bil til ein overkomeleg pris og kvelds/helgejobb for Inger Line. Veit du om noko? Ta kontakt!

For siste gong - for denne gong
Inntil vidare tek me livet me ro. Hanna leikar vidare med både norske og Tanzanianske naboar, medan Andreas og Tomas har sett i gang ei rivande utvikling på snakke- og gåfronten så fort dei vart friske.

For oss vaksne er det no mykje som skal gjerast innan me reiser herifrå, både på kontoret og heimefronten. Sjølv om ei ny bok vil koma frå trykkeriet like over påske, skal nye omsetjingar setjast i gang. Og sjølv om gjestehuset no er ferdig oppussa, er det framleis mange småting som skal på plass før det er heilt hundre. Me skal pakka kring tre kubikkmeter bagasje som skal gå med konteiner frå Nairobi, i tillegg til 10 koffertar som skal sendast med folk på fly nordover. Me skal samstundes freista å nyta varmen og afrikalivet til fulle medan me framleis er her, og før me må ta til med avskjedar og alle andre slike småtriste «for-siste-gong-på-ei-god-stund»-ting.

Peri tek knekken på avocadotreet vårt, medan Hanna er i full gang med tønne-pakking.

Life must go on
Ikkje minst skal me freista å leggja alt best mogleg til rettes for dei som skal ta over etter oss. Det ser nemleg ut som om me får særs dugelege erstattarar, så akkurat den saka tek me med knusande ro. Dei gode naboane våre i familien Malmin blir også verande endå eit år, i tillegg til den trufaste nasjonale staben med Joakim og Melania i spissen.

TV-slaver

2010-03-21T02:25:00.000-07:00

Prinsesse på tur

2010-03-21T02:19:00.000-07:00

Hanna har vore på misjonærkonferanse, og var nok den av oss som hadde det kjekkast. I løpet av den korte veka rakk ho å få fleire nye vennar, gå på karneval, få ansiktsmaling, klappa gepard og læra seg nye songar. Mange takk til gjengen frå TeFT som hadde ansvar for barneopplegget - Hanna kjende seg trygg frå første stund.

Klagesong eller takkerop?

2010-03-01T11:59:00.000-08:00

Me har det veldig godt. Det gode klimaet gjer at korkje me eller ungane treng ekstra klede når me skal ut (snarare tvert om). Me har ei god barnepike, og hushjelp som både vaskar opp og reingjer doen vår fleire gonger i veka. Utanfor er det sesong for både bananar, avocado, mandarin, mango, granateple, tomatar og pasjonsfrukt. Ein av Hanna sine nye hobbyar er å laga ferskpressa juice av sistnemde, noko me som er litt større ikkje takkar nei til.

Me har eit meiningsfullt arbeid der me tydeleg kan sjå resultata av det me held på med. Og det er massevis av folk som ber for oss kvar dag, noko me ofte kan merka.

Likevel: Me er slitne. Som de kanskje har lest før på bloggen, skal Tomas sannsynlegvis opererast til sommaren. Det er nyleg bestemt at me uansett avsluttar perioden vår til sommaren - minst eitt år tidlegare enn planlagt. Frå hausten av skal me byggja hus, og me treng arbeid og husvære i mellomtida.

Det er kort sagt mykje å tenkja på.

I tillegg har me siste veka hatt tre ungar med virus og feber i kroppen, toppa med trassalder, nye tenner og ein øyrebetennelse som slo ut i full blomst i går. Me har ikkje mykje å klaga over, men me er slitne.

I dag ville hushjelpa dela nokre bibelvers med oss, frå Salme 35:

«Herre, strid mot dei som strider mot meg, og kjemp mot dei som kjempar mot meg!»

Like etter mottok Inger Line ein SMS frå ein god venn i Noreg:
«Herren skal strida for dykk, og de skal vera stille.» (2Mos 14,14)

Tilfeldig? Neppe.

Me gler oss i alle fall til misjonærkonferanse og mykje påfyll heile neste veke.

Trampoline-fest

2010-02-17T09:24:00.000-08:00

Ting tek tid, særleg i Afrika, men ved retur til Arusha hadde omsider trampolina som me kjøpte i Noreg for over eit halvår sidan kome fram. Og dei snille naboane våre hadde til og med montert ho for oss, så det var berre å hoppa i det, noko særleg Hanna set stor pris på.

Trampolina er julegåve til Tomas, Andreas og Hanna frå onklar, tanter og syskenborn Indrebø/Klausen.

Wind of change

2010-02-10T19:09:00.000-08:00

- Misjonærperiodane blir visst berre kortare og kortare, sa ein kar spøkefullt til oss då me ufriviljug måtte reisa frå Arusha for to år sidan. Den gongen var me berre på eit mellombels Noregs-opphald, men når me til sommaren reisar til fedrelandet nok ein gong, ser det ut til at det blir den nådelause slutten på misjonærlivet i denne omgang. Det kan du lesa meir om seinare.

Aktive lesarar av denne bloggen veit allereie at Inger Line, Tomas og Hanna har vore i Noreg, medan dei andre to av oss har levd ungkarslivet til fulle i Arusha. Men de veit ikkje det følgjande:

Tida i Noreg var hektisk, med litt fleire besøk på sjukehuset enn me hadde tenkt oss. Dessutan var ikkje snø, McDonalds og kulde fullt så spanande som me hadde førestilt oss medan me enno var i Afrika.

Men altså: Tomas har vore på ein drøss med kontrollar på sjukehus, og i det følgjande skal me freista å forklara litt. Dersom du ikkje er så interessert i anatomien hans, er det berre å hoppa direkte eit par avsnitt lenger ned med det same.

Me har lenge visst at han har problemer med nyrene, men meldingane har så langt gått ut på at dette truleg ville ordna seg sjølv med tida. Der tok dei feil, legane. Den eine av dei tre nyrene hans fungerer såpass dårleg at guten har altfor høgt blodtrykk. Difor må han opererast innan eit halvt års tid. I Noreg, i Oslo, på Rikshospitalet. I etterkant av ein slik operasjon vil det vera naudsynt med kontrollar i eit halvt års tid.

Det er desse kontrollane som gjer at me rundar av misjonærtenesta for denne gong. Eit halvt år i Noreg vil nemleg innebera at me må få oss ein stad å bu, ein bil og jobb. Dessutan vil det medføra store endringar for dei små, noko dei allereie har hatt meir enn nok av dei siste to-tre åra. Difor slår me oss til i Noreg for lengre tid denne gongen.

Så no er det mykje som må gjerast. Ikkje berre må me runda av arbeidet her ute. Me må også finna noko å få ei inntekt frå når me landar i Noreg. Det sistnemnde vert særs naudsynt i og med at me i løpet av den korte turen til Noreg fekk kjøpt oss tomt nr 26 på Rossåsen (Figgjo), og dermed allereie har mangedobla det lånet me allereie hadde. Sannsynlegvis startar bygging av noko oppå den vesle jordflekken i løpet av hausten. Me reknar med at pågangen av dugnadslystne vener og uvener blir stor.

Kjeks- og singelliv

2010-01-24T12:19:00.000-08:00

Det er ikkje berre-berre når kone og to ungar reiser vekk i tre veker. Det vert mindre (skikkeleg) matlaging enn vanleg (les: kjeks og sjokolade), og nokre av matvarene vert difor godt vaksne før dei vert tekne ut av kjøleskåpet og kasta. Kveldane veks også, og vert fort i det lengste laget. Men hallo, det er relativt reint og ryddig her likevel - takka vere hushjelp og barnepassar, som begge held meg i øyrene. Ikkje bokstavleg tala, altså.

Andreas og eg har det fint. Sjokoladebananar er tingen.

Og kor er så dei andre? I snøen på Sviland, naturlegvis. Tomas har vore på tre kontrollar av nyrene, og det ser ikkje altfor godt ut. Fleire av ekspertane har sagt at det ser ut til å måtta bli operasjon. Kva gjer me i så tilfelle? Ein operasjon medfører hyppige kontrollar i to-tre månader i etterkant, minst. Betyr det at me må bryta opp frå Arusha endå ein gong?

Førebels må me berre ta ein dag om gongen, og leggja det i hendene på han som har betre oversikt enn nokon av oss.

Som det skal vera

2010-01-24T07:00:00.001-08:00

Eg har medynk med dei som for augneblinken ikkje er her i dette klimaparadiset.

Tiddelibom

2010-01-07T08:46:00.000-08:00

Det ser ut til at Hanna har lært seg empati, og dermed lever seg fullt og heilt inn i dei nedisa tilhøva i Noreg om dagen. Då me var på veg til butikken her om dagen, medan airconditionen i bilen kjempa med dei meir enn 30 gradene utanfor og afrikasola steika på det verste, kom det muntert frå baksetet:

Så kaldt det er, tiddelibom,
jeg kjenner det her - tiddelibom.
Jeg kjenner det på mine tær,
tiddelibom og huttemegtu

En Porsche til jul

2009-12-25T09:01:00.000-08:00

En påstand, som er på grensen til et ubestridt faktum: Det er kjekkere å gi enn å få.

Skal du tenke egoistisk (slik jeg som oftest gjør), bør du dermed gi så mye som mulig. Tenk om du dette året i stedet for de spenstige slipsene og de innfløkte brettspillene kunne gitt venner og familie en Porsche i julegave. Aller helst en rød sportsutgave av årets modell, med skinnseter og ekstra mange hestekrefter under panseret. Det hadde vel vært noe?

Hva om du i tillegg kunne gå fra dør til dør i nabolaget og fortelle alle naboene dine at de også skulle få akkurat denne bilen fra deg? Ikke nok med det, du ville også gi alle kollegene dine, sjefen din og studiekameratene den samme gaven. Du ville til og med gitt den til folk du ikke kjenner. Alle dem som var villige til å ta imot, skulle fått gaven av deg. Da tenker jeg vi snakker om et populært julebudskap. Du hadde blitt en gledesspreder. Og husk: Det er som sagt kjekkere å gi enn å få.

Du har sikkert allerede tatt poenget mitt: Den som tror på Jesus har allerede en slik gave å dele ut, en gave som er mer kostbar og som varer mye lenger enn noen av Porsche-modellene. Del troen din, del Jesus! Du kan gi denne gaven til hvem som helst. Du kan til og med være med på å gi de som bor på andre siden av kloden en slik gave.

Men misjon har da vel ikke noe med juleevangeliet å gjøre? Det gir vel ikke akkurat julestemning å høre om de unådde langt ute i den tørre bushen i Afrika?

Misjon og jul henger nøye sammen.
Gud, som er hellig og ufeilbarlig, valgte å ta et LANGT steg ned for å bli noe så enkelt som et menneske. OK, et menneske er verdifullt og innfløkt, men sammenlignet med den allmektige Gud blir vi enkle. Og veldig syndige. Likevel var Gud villig til å dele gener med oss. Som om ikke det var nok, gikk han videre inn i døden og gav seg selv for oss på korset.

«For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle» (2. Tim 2:5-6a)

Snakk om julegave. En gave som du har fått og forhåpentligvis tatt imot. Men det stopper ikke der. Jesus gav seg selv til hele verden, og det er min og din oppgave at alle skal få det samme tilbudet som vi har fått. Naboen din, kollegene dine og de som lever under den steikende sola i Tanzania - alle må få høre om Jesus.

Derfor driver vi misjon. La det bli din julegave i år.

(Andakt til "Vårt Liv", Bergen Indremisjon)

Ekstrem oppbygging

2009-12-12T09:42:00.000-08:00

Det var relativt enkelt å velga modell for årets peparkakehus. Bygget har i det siste vore gjenstand for omfattande ombygging, og vil difor om ikkje lenge truleg ta seg mykje betre ut i realiteten enn den søte og nybakte versjonen som for augneblinken "prydar" stova vår.

Ettersom eg framleis er ganske usikker på kor nært eg har kome originalen, vil eg her og no ikkje røpa kva dette skal forestilla, men i staden utfordra alle tidlegare gjester her på tomta: Kva bygg er dette?

«I believe Africa needs God»

2009-12-11T01:58:00.000-08:00

For deg som - mot betre vitande, eller bygt på haldningar skapt av dei gamle kolonistane sine fordommar om den hvite manns byrde - skulle vera negativt innstilt til kristen misjon i Afrika: Ta ein kikk på artikkelen som er gøymd bak lenka under, så kjem du nok på betre tankar.

As an atheist, I truly believe Africa needs God

Ut på tur

2009-12-06T09:24:00.001-08:00

Enkelte lurer kanskje på hvorfor det er så få bilder av mennesker i f otoalbumet fra helgens tur til Ngorongoro -krateret. Svaret er enkelt: Når minst to unger er syke, og mamma i tillegg er relativt dårlig i magen, må alle pausene benyttes effektivt. Og når vi kjører, da kjører vi.

Men vi så mange fine dyr. Ett av dem fikk vi nærmere kontakt med enn ønskelig: Under en tissepause hoppet en bavian (en slags STOR apekatt) inn i bilen og satte seg i førersetet - mens Hanna satt i passasjersetet ved siden av. Heldigvis viste dagens helt, Toril Skjæveland, vågemot. Hun tok tak i bavianens pels og brukte kjempekreftene sine på å dra ham ut av bilen. Slå den!

Habari za Arusha

2009-11-21T20:48:00.001-08:00

Regn

2009-11-21T10:31:00.000-08:00

Dagens helt

2009-11-15T09:36:00.001-08:00

Når ein er så dum å låsa seg ute frå bilen medan det einaste settet bilnøklar framleis står i tenninga - då er det greit å kjenna til innbrytarar med profesjonell erfaring. Og dette gir meg også høve til å presentera ein særs triveleg kar, her i ferd med å gjera dagens innbrot:

Årets voluntør ved Scripture Mission, Sindre Giljebrekke, har nemleg jobba i Falken, og kan med det alle tjuvtriksa - bokstavleg tala. Takk, Sindre!

Det oppgraderes

2009-11-14T10:00:00.000-08:00

Som gjestehusbestyrer er jeg plutselig blitt ansvarlig for en større oppussing på gjestehuset vårt. Tidligere har to og to rom delt på hvert sitt bad. Nå skal imidlertid hvert rom få hvert sitt bad. Dette gjøres ved at eksisterende bad blir delt i to på tvers, og inngangsdørene til de to rommene flyttes.

Jobben skal gjøres på i underkant av tre uker. Dermed er det for tiden konstant aktivitet blant fundiene (les: håndverkerne) på gjestehuset. På bildet til venstre er dagens utsikt fra rom 4, den såkalte "suiten".

Følgende informasjon blir muligens for spesielt interesserte som kjenner gjestehuset slik det var: Over til venstre ser du restene av den gamle dusjen. Dette blir badet til rom 4, mens bildet til høyre er den nye inngangen til rom 3, en ganske annen løsning enn tidligere. Du skimter såvidt inngangen til kjøkkenet i nedre venstre hjørne av bildet.

Det siste bildet er tatt andre veien og er dermed dagens utsikt fra rom 3 - mot dørene til det nye badet (venstre) og mot stua (høyre).

Fra desember er det dermed andre tilstander på gjestehuset vårt. Velkommen til et nytt og bedre (og dyrere...) gjestehus!

Nytt om nett

2009-11-14T02:46:00.000-08:00

Ei av underteikna sine første oppgåver ved retur til Arusha, var å få sviv på dei nye nettsidene til Scripture Mission sitt mediearbeid. Etter mykje snekring og kun få tekniske utfordringar, er dei no "på lufta!

www.scripture-mission.com vil først og fremst innehalda til dels statisk informasjon om kva dei tre ulike Scripture Mission-stasjonane held på med, samt kontaktinformasjon. Frå tid til annan betyr det at det også kjem nyhende på desse sidene.

Nettsidene er tufta på det same blogg-systemet som denne bloggen, og er dermed gratis, brukarvennleg og oversiktleg. Me såg ikkje heilt poenget med å gjera det meir vanskeleg enn det ...

Så kanskje du heller skal ta ein tur innom www.scripture-mission.com når du er på jakt etter informasjon om kva det er me held på med her på bruket?

Hos fotografen

2009-11-02T23:27:00.000-08:00

For ein månads tid sidan var me hos fotografen i Nairobi. Slett ikkje alle bileta blei like vellukka, noko du kan sjå i fotoalbumet vårt.

Eit villdyr i hagen vår

2009-11-02T05:33:00.001-08:00

Her står Hanna og Mari ved sida av villdyret som me fann i hagen vår i dag. Ja, for denne skilpadda er like vill som løvene nokre mil unna. Du ser huset vårt i bakgrunnen.

Sånt skjer

2009-11-01T11:38:00.000-08:00

Me må først få orsaka at det har vore lite misjonsstoff å snakka om på desse sidene. For at ingen skal vera i tvil: Me går på jobb kvar dag og gjer vårt beste for at folket i Tanzania skal få den litteraturen dei treng. Og det kjem meir om dette etterkvart - ikkje minst i vårt neste nyhetsbrev.

I denne omgang skal me derimot fortelja meir om kva som skjer på heimebane. Då far Indrebø var på vitjing i august, mura han opp ein ny sandkasse på utsida av huset. (Det er eit viktig poeng at denne er i murstein, ettersom termittar ville ete opp ein trekasse.) Sjølv om far bygde ferdig kassen, gjenstod likevel pussing, grunning og maling av overflata. Og ikkje minst: Me måtte jo ha sand oppi før det kunne kallast ein skikkeleg sandkasse! Siste lass vart kjørt på plass i går, og gleda var stor då Hanna kunne ta sine første spadetak i den mjuke sanden.  

Men det stoggar ikkje der: Saman med det første regnet i den vesle regntida kom eit par fundiar (les: fagfolk/handverkarar) for å hjelpa oss med å laga «veg» frå kjøkkendøra vår og bort til dit bilen står + til vaskerommet. Slik vert det mindre «sorpe» under skoa og dermed mindre skit innandørs. Me er svært nøgde med resultatet.

Neste prosjekt er å få på plass endå meir plen ved kjøkkendøra + å jamna ut den me har.

Frosken Tomas

2009-10-26T11:48:00.001-07:00

Ein super fødselsdag!

2009-10-21T17:25:00.000-07:00

Tysdag fylte Hanna tre år, og dagen blei feira slik ein treårsdag bør feirast - med pakkar, kaker, ballongar, bursdagsselskap og snop. Masse snop. Her er eit lite samandrag av dagen.

PS: Me har no brukt store delar av det siste døgeret på å lasta opp denne filmen. Det er ikkje spøk med internett i Afrika...

Heilt OK med eit bad på terrassen

2009-09-26T01:25:00.000-07:00

«Hvor er nå det?»

2009-09-16T00:08:00.000-07:00

Saknar du bilete frå turen vår til Zanzibar? Dei finn du i fotoalbumet vårt.

Rykande ferske nyhende

2009-09-13T01:26:00.000-07:00

Då er omsider eit nytt Arushanytt publisert og tilgjengeleg for folk flest. Har du ikkje fått det på mail og kan tenkja deg det frå no av? Send ein epost til oss! Fila ligg også til nedlasting her

Fryd og glede

2009-09-07T12:45:00.001-07:00

Litt av ein lekam

2009-09-07T11:31:00.000-07:00

Dette er litt av kroppen til Andreas. Kneet, faktisk. Fascinerande.

Hipp, hipp hurra!

2009-09-04T11:10:00.001-07:00

Når to brødre slumper til å runde sitt første år på akkurat samme dag, er det noe man ikke bør forbigå i stillhet. Andreas og Tomas ble derfor feira med brask og bram i dag (hva er det?). Om du har glemt å sende bursdagsgave, er det enda ikke for sent: Gutta blir sikkert bare enda gladere for to-tre gaver på etterskudd.

Vi gratulerer!

365 dager

2009-09-04T10:53:00.000-07:00

Det var trolig storesøster Hanna som hadde den største opplevelsen da gutta boyz runda ett år i dag. Både hun og foreldrene synes de to yngste i familien er noen av de skjønneste ettåringene som finnes! Gratulerer!

Hanna i disså

2009-08-17T22:50:00.001-07:00

For å sei det rett ut, har Hanna lenge vore ei skikkeleg pyse. Definitivt ikkje glad i fart og rørsle i store mengder. Men plutseleg vart det annleis.

Home, sweet home Arusha

2009-08-09T11:43:00.000-07:00

Endeleg er me heime att. Og me er i ferd med å koma på plass, sjølv om mykje har vore kaotisk - både i huset og i sinnet, som IL seier. Huset står her framleis, det meste av det me sette att før me reiste for halvanna år sidan er framleis brukande. Me har heller ikkje sett ein einaste skorpion innomhus denne første korte veka i Tanzania. Ingen løver heller, forresten.

Men det har vore hektisk likevel, og me har strevd med å halda hovudet heilt over vatnet. Så fort me kom oss på flyet, var Tomas feberheit og slapp. Me frykta det verste, men med det rette utstyret plassert i ei av dei mange handveskene (urinprøvepose og urinstix) kunne me kort tid etter avreise frå Amsterdam konstatera at det ikkje var infeksjon (men truleg tredagersfeberen). I tillegg fekk Hanna feber dagen etter at me kom hit. No er alle friske att, og dei har dessutan byrja roa seg på kvelds- og nattestid også. Heldigvis var mor og far med nedover. Eg kan ikkje forstå korleis me skulle klart oss utan dei desse første dagane.

Innimellom alt dette har me gjort spede forsøk på å pakka ut nokre av dei ti store og sju små koffertane me fekk med oss sørover (ALT kom fram). Me har allereie fått god bruk for dei tjukkaste plagga, for her har det vore like kjøleg som på ein gjennomsnittleg norsk sankthanskveld. I dag har me likevel hatt ein god og varm ettermiddag, og har endeleg fått kjent litt på det gode livet her ute. Gooood! Me er i ferd med å bryta vannskorpa.

NB! Hugs at me no har endra både postadresse og telefonnummer ... Sjå i margen!

Siste innspurt II

2009-08-02T05:21:00.000-07:00

Aldri så travelt at ein ikkje rekk makrellfiske med mamma og morfar. I skrivande stund er det 40 timar att til avreise.

Siste innspurt

2009-07-30T02:02:00.000-07:00

Fem dagar att til avreise. Enkelte tek akkurat det med knusande ro.

Fine folk

2009-07-17T15:04:00.000-07:00

Mitt opphav, altså. Dersom du skulle vera i tvil: Far (aka James Dean) øverst og mor (også kjent gjennom filmen "Fjolls til fjells") nederst.

Tribute to Torgny

2009-07-17T03:00:00.001-07:00

Far fylte 70 i vinter, men feirer ikkje skikkeleg før i dag. Hyll, hyll!

Viktig faktor

2009-07-04T10:38:00.001-07:00

Her er ein av mange avgjerande årsakar til at det er fint å vera i Molde sommarstid. Hanna har i dag bada utandørs tredje dag på rad, Tomas og Andreas har funne ut at graset i plenen er veldig interessant og Inger Line har fått god farge. Med andre ord: Me har det kanon.

PS: I dag er det ein månad att til me tek turen sørover.

Hipp som happ?

2009-06-24T07:32:00.000-07:00

Nå blei d hett

2009-06-20T14:26:00.000-07:00

Ja, eg koke litt. Ska kanskje ikkje så møje t heller då. Men uansett - Knut fekk nettopp følgande kommentar:

"Bla bla bla...lenge siden...tre barn på fem år??? Tanzania? Hva gjør du der? Regner med at fruen er husmor først og fremst".

Og dette frå ei på min egen alder!

Skjer'a?

2009-06-13T14:23:00.001-07:00

Akkurat originalt er det vel ikkje å seie at ein har hatt mykje å gjere dei siste månadene, men eg trur eg held meg på den rette sida av sanninga dersom eg seier at me har hatt både hendene og andre kroppsdelar fulle av meir eller mindre viktige arbeidsoppgåver sidan denne bloggen sist kunne kallast hyppig oppdatert. Jammen santen har det vore kjekt også, nesten heile tida.

Ei av hovudoppgåvene har naturlegvis vore å skaffe pengar nok til å halde liv i fem svoltne kroppar. Med to lønna jobbar (Tryggheim ungdomsskule 68,3% / Kristelig Pressekontor 40%) har det gått sånn tåleg. Her skal det seiast at læraryrket så absolutt har gitt meirsmak - og dette blir skrive allereie før den berykta lærarferien slår til for fullt. O sæle stund, fredag neste veke er dagen der, og eg reknar med at det strålande sommarveret finn vegen hit samstundes.

All øvrig tid har gått med til å pleia kva det no måtte vera av andre behov denne kvintetten måtte ha. Og på den fronten har sjukdommar av ymse slag sørga for at det til ei kvar tid har vore minst ei medisinflaske på hylla (Tranflaska står forresten også der). Somme tider har eg nok tenkt at det er ei plage å vere trebarnsfar, men akk; dei er likevel den største kjelda til glede eg har.

  Eg har ikkje tenkt å gi noko detaljoppsummering av dei siste tiders hendingar - eventuelt spesielt interesserte får heller ta direkte kontakt. Og i tilfelle blogge-lysta framleis held seg på dagens labre nivå, kan eg informere dei meir moderat interesserte om at dei neste månadene vil gå med til ein lengre tur oppover Vestlandet, i tillegg til å førebu flyreisa til heimen vår på sørlegare breddegrader (4. august).

Gladmeldingen

2009-04-23T04:20:00.001-07:00

(...vi ikke helt våger å tro på...)

Ja, det har vært mye att og fram med Tomas og undersøkelser, og vi har mange ganger trodd at nå er det siste prøve.
Siste nytt er frå Rikshospitalet - et kjærkomment brev som sier en hel masse på gresk eller latin (...) om diagnose o.l. Der står det også at neste undersøkelse skal tas om et års tid, og at VI KAN REISE TIL ARUSHA! Utrolig! Nesten ikke til å tro.
Dette betyr at i begynnelsen av august, sannsynligvis 4., pakker vi på nytt. Forhåpentligvis kommer vi oss lengre enn Sviland denne gang...
Kjekt er det også at svigers blir med oss ut og blir noen uker,
etterfulgt av "tantene":)

Angående Tomas så er han ikke friskmeldt enda. Han har fremdeles tre nyrer, med reflux på to av de. Det er sannsynlig at han vokser av seg refluxen hvertfall på den ene siden. Om det ikke forsvinner på den "ekstra" nyren blir den antakeligvis fjernet. Derfor nye undersøkelser om et år.
Så går han på antibiotika imens.

Vi har fått mye forbønn siste to åra, det har vi merket siden alt (tross alt) har ordnet seg så bra. Tusen takk!
Om det er noen som fremdeles ber så kan dere kanskje be om at Tomas må få være frisk framover, og at et nytt oppbrudd må gå bra, særlig for Hanna sin del.

(Vi har faktisk begynt å pakke litt allerede, for husfolket på Tjelta kommer og skal "låne" huset et par uker)

Skulle gjerne ha rydda i hagen, men...

2009-04-13T10:47:00.000-07:00

Fira LANGE veker...

2009-02-11T02:38:00.000-08:00

...e d siden eg pakka den eine kofferten eg og Hanna trong for fire veker i Norge.

Fire LANGE veker e d siden eg og Hanna vinka t far og satte oss på flyet på Kilimanjaro Airport med retning Sola, Stavanger.

Sko bare heim litt og få i meg mat og goe, norske næring.

Og fira veker blei t ett år.

Eg kjøre bånn gass!

2009-02-08T02:37:00.000-08:00

Fleire bilete i fotoalbumet

Travelt

2009-02-02T08:34:00.001-08:00

Nokon som har ein metode for å bli kvitt alt det travle?

Ei husmor for sine ord?

2009-01-14T05:03:00.000-08:00

"Eg ska ALDRI bruka tøybleier..."

I går tikka det inn en bestilling hos Bleieboden.no pålydande 1328,-. Ups. Adle desse kronene for bare någen Bitti D`lish Snap-In One, BumGenius AIO, rispapir, innlegg av bambus, innlegg av hamp og innlegg av et eller aent aent stoff.

Eg trudde tøybleier kun va flanellstøystykkene som en kjøpe på SparKjøp og at det bare e miljøfanatikarar så bruke dette. Men ei tøybleia

e ikkje bare ei tøybleia. Det e et studium som kreve fleire dagers research (så takk t Katesh!!). Og kule e dei!

Trur du at familien Indrebø ska redda jordå nå? Nei. Fleier undersøkelsar vise at engangsbleier vs tøybleier e omtrent lika møje ødeleggande for miljøet. Visst du då ikkje vaske tøyb

leiene for hånd og lufttørke då...

Motivasjonen for denne omveltningå e å ha råd t å kjøpa snop, og få plass t snopepapiret i søplå (visst det då ikkje e av papir eller plast...).

Så gjenstår det å sjå om dette blir en suksess hos de Indrebø.

Be, så skal du få!

2009-01-12T07:25:00.001-08:00

Torsdag sist veke var Tomas på sjukehuset for å få gjennmført det som skulle vera den siste og avgjerande undersøkjing av nyrer og urinleiarar. Tidlegare har me fått beskjed om at eitt sett (nyre og urinledar) ikkje fungerer i det heile teke og at eitt sett fungerer delvis. Når dei for ei stund sidan oppdaga at han har eit ekstra sett var håpet at dette siste skulle fungere normalt.

SIst undersøkjing viser truleg at to sett no fungerer normalt (!!!), medan eitt ikkje fungerer tilstrekkeleg. Det skal seiast at dei ikkje er hundre prosent sikre enno, og vil dobbeltsjekka dette om nye seks veker.
Dersom resultatet blir det same då, er det snakk om å bare fjerne det ekstra settet. Når veit me ikkje.

Dette er jo eit stort framsteg. Kan det skuldast forbøn? Det trur me.
TUSEN TAKK til alle dei mange som har vore med å bedd for Tomas!! Takk også for vidare forbøn.

En kvardag i travle Norge

2009-01-08T12:51:00.000-08:00

Så e me snart ferdige med fysste skikkelige "kvardagsvega" siden någen av oss kom heim i februar. Knut i 108 prosent jobb, Hanna med 100 prosent barnehageplass, eg i 200 prosent heimeverande jobb, Tomas og Andreas nyte livet i 300 prosent.

I dag va det en sånnen heilt vanlige dag:
Vekkerklokkå mi ringe og eg seie at nå må me stå opp.
Vekkerklokkå mi ringe igjen og eg står opp. Prøve å vekka Knut.
Eg vekke Knut for tredje gong. "Jaaa!! JAAAAAA!" (en sure mann med sinte stemme).
Heile familien e i bilen, fem minutt itte skjema. Ikkje værst!
Me snur for me har glømt någe.
Me hyle inn på togstasjonen, Knut springe og rekke akkurat toget.
Andreas blir avlevert t onkel Tobben.
Eg og Hanna tryne på isen utenfor barnehagen. Hanna blir forlatt grinande av ei mor med tungt hjerta.
Eg og Tomas står i dørå på nukleærmedisinsk avdeling nøyaktig i tide.
Tri timar seinare, itte møje venting og 32 minutter med røntgenbildetakning, kjøre me for å henta Andreas.
Me hente Hanna i barnehagen og kjøre heim!
Knut tar toget frå Nærbø t Sandnes og buss vidare t Sola.
Finne ut at siste (og einaste??) buss t Tjelta har gått.
Jan Ove må trø t for å henta siden Tomas sove, Andreas får mat og Hanna "vaske" kler.
Knut komme heim t stor jubel.
Me ete middag.
Hanna juble øve at det endelig e fluor i hus, og vil leggast med en gong.
Tomas og Andreas får mat, skrike litt og sovne.
Eg handle mat.
Knut rydde.

Nå har freden senka seg, kone og mann e VELDIG trøtte.
Go natt!

Superdama

2009-01-03T00:01:00.000-08:00

Ho er full av futt, humør og artige påfunn. Ho har alltid ei kake på lur, i alle fall hadde ho det før tvillingane kom. Ho utfører jobben som mor og ektefelle på ein prikkfri måte. Ho er berre heilt rå!

Og i dag fyller ho 29 år for første gong.

Gratulerer med dagen, kjære Inger Line!

Blanke ark og fargestifter

2009-01-02T13:56:00.000-08:00

Stakkar Hanna - det har vore litt for lite åtgaum på henne dei siste månadene, etter at tvillingane såg dagens lys. Difor set ho desto større pris på det når me kan gjera noko saman. I går hadde me teikneverkstad, der resultatet vart det vakre kunstverket "Elementene".

Dagens aktivitet var plastelina. Morgondagen kjenner ingen.

Kven er han eigentleg?

2009-01-02T13:45:00.000-08:00

Han held som regel maska greitt og virkar til å vera veldig medviten på kva uttrykk han skal bruka i dei ulike høva. Og stort sett er han ganske macho.

Men her om dagen fekk me teke dette biletet i ein svak augneblunk. Legg merke til den venstre handa hans, til høgre for oss. Kan me ana eit lite feminint drag der? Vil det i såfall seia at me må leggja både fotballproffkarriere og helikopterpilotplanar på hylla og i staden tippa at han blir frisør?

Storbyen uten slum

2009-01-01T14:30:00.000-08:00

For deg som måtte lura på kor i all verda det er me bur for tida - følg med no.

På vegen mellom Klepp og Sola, akkurat når du får den svære radaren som ser ut som ei iskule (sjå bilete under) på den eine sida, då svingar du inn Stenebyvegen i det krysset som du ser bilete av over. Då finn du oss i tredje huset på høgre handa, nummer 5, som du også finn bilete av under.

Dersom du framleis ikkje veit korleis du skal finna fram til oss, kan kanskje dette kartet vera til hjelp?

Tatoveringssjappa

2009-01-01T12:06:00.001-08:00

Her på Tjelta har me så mangt. Då min evigunge far var innom ein dag, kikka han ut av vindauga og mellom to av nabohusa - og vart med eitt overtydd om at me også hadde fått eige tatoveringsstudio her. Han traff nesten blink, men likevel ikkje heilt riktig.

Takk for det gamla

2008-12-31T05:39:00.000-08:00

Endeleg - no er det ikkje lenge til me skal ta i bruk den fancy og stilfulle 2009-kunstkalenderen me fekk til jul. Før den tid er det på sin plass at også vi tek ei oppsummering av det gamle, eit år som for oss blei to timar lenger enn det som er vanleg.
(Dette året er gjennomgangen sterkt inspirert av Maria sin metode)

Årets...

Overrasking: At det var to i magen, og ikkje berre ein.

Kjipaste: Å bli forhindra frå å flytta tilbake til Tanzania, nok ein gong.

Tyngste: Siste to vekene av september, med eit snitt på 4,5 timar søvn i døgeret

Mest skuffande: Bryne FK

Mest irriterande: Syklistar i kondomdress

Drikke: Tangawizi. Ingen over, ingen ved sida.

Restaurant: Khan's mekaniske

Kaffi: Vår eigen heimebrente

Gjensynsglede: Grovbrød med sirup

Snillaste: Foreldra våre. Har stilt opp i lassevis. Eldbjørg/Ole, Sissel/Morris, tante Liv, Jan Ove/Elisabeth og Synnøve kjem også inn her.

Mest effektive: Familien Malmin, som har gjort meir i Arusha på tre månader enn eg hadde drøymt om å få til på eit par år.

Dyraste desiliter: Då Hanna tømte vatn i dataen og hovudkortet rauk.

Finaste handskrift: Ettåring Trond i Arusha. Skulle trudd han brukte mikroskop og linjal.

Omfangsrike: Mengda med restavfall med tre bleieungar i huset.

Langdryge: Køane på skattekontoret og banken i Arusha.

Campingtur: Ut i bushen med Ove og Eivind. Ååååå...

TV-serie: McLeod's Daughters.

Lovsangsdans: Hanna på UL i Kongeparken.

Flytur: Arusha-Dodoma-Haydom-Arusha nesten uten mat og drikke.

Bustad: Hmm.. Her er det mange å velge mellom. Den førebels siste her på Tjelta ligg godt an.

Kva meir burde vore med her?

Ting tar tid

2008-12-30T02:38:00.001-08:00

Ei bok på nesten 600 sider skal normalt ta ei stund å lese. Men dersom ho er sånn måteleg god, skal sjølv eg kunne klare å gjere henne unna på kring ein månad. Denne boka her derimot, har teke meg fire månader, takka vere ei omskakande hending i byrjinga av september.

I uføre med målføre

2008-12-30T02:35:00.001-08:00

Altså: Eg er ein innbeten tilhengar av nynorsk, sjølv om eg somme tider kan skifta fil og uttrykkja meg på bokmål (les: dansk). Men at eg skulle slumpa til å skriva eit heilt og langt innlegg her på bloggen på sidemålet - heilt uten å tenkja meg om - nei, det var overraskande sjølv for subjektet. Eg orsakar.

Deadugwafuega - snart tre år etter

2008-12-29T12:21:00.001-08:00

Her snakker vi bushen. I Afrika. Laangt vekke fra nærmeste sted med innlagt elektrisitet. Februar 2006. Kveld, mørkt, stjerneklart og filmkveld i en liten landsby der bare noen av innbyggerne har hørt navnet Jesus.

Her har det aldri blitt vist levende bilder før, aldri blitt forkynt slik det gjøres på Jesus-filmen. Rundt 200 personer fra Datooga-stammen sitter under teppene sine for å se og høre en historie som gjør inntrykk på dem.

Vi er tre stykker som er sammen med misjonær Kjetil Muren til Deadugwafuega, for å lage stoff om Tanzania til barne- og ungdomsblad i Norge. Ennå sitter det igjen som en av mine aller største opplevelser.

I forkant har jeg intervjuet en av datoogaene. Han sier at stammen hans tror på en Gud, men at de må ofre til de avdøde forfedrene sine for at disse kan tale de gjenlevendes sak for Gud. Men mannen sier at han har begynt å tvile på den tradisjonelle troen. Han er klar for noe nytt.

Siden har evangelister og forkynnere tråkket inn og ut av landsbyen. De har fortalt om Jesus og latt menneskene der bli kjent med ham. 1. søndag i advent 2008 (altså for drøyt fire uker siden), nesten tre år etter filmkvelden, ble de fire første innbyggerne i Deadugwafuega døpt. Flere andre går på dåpskurs. For tre år siden hadde de ikke hørt om Jesus.

Dette er ikke unikt. Slike historier - mange virkelig utrolige - kan du høre over hele verden der Jesus-følgere forteller andre mennesker om Jesus. Så kom ikke til meg og si at misjon ikke funker. Det tar tid, det koster penger, men det funker.

Flere bilder fra Deadugwafuega her

O jul med din glede

2008-12-27T05:10:00.000-08:00

Selv om det hersker usikkerhet rundt hvor mye Hanna har fått med seg av julens egentlige budskap, er det i alle fall sikkert at hun har kost seg. Av julekaker er det pepperkakene som har slått best an, mens trehjulssykkelen ble den virkelig store hiten på julaften hos farmor og farfar.

Én ting er i alle fall sikkert. Både Hanna, Andreas og Tomas tar imot gavene som små barn - uten tanke på at de burde gi noe tilbake.

Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det. (Markus 10:15)

Flere bilder fra julefeiringa finner du i fotoalbumet

Eksklusiv smak

2008-12-17T13:27:00.001-08:00

Mine ønsker for i år:

Canon EF 16-35mm F2.8L II USM Objektiv

Pris: 13 695,-

iPhone 3G

Pris: 7287,-

Final Cut Studio 2

Pris: 11 490,-

Apple Cinema HD Display (30-tommers flatskjerm)

Pris: 15 790,-

Mini Cooper S (Cabrio)

Pris: 421 800,-

Vonar at ein eller annan vinn i Lotto snart. Ha ei strålande materialistisk jul, alle saman

Fest og glede

2008-12-17T12:15:00.001-08:00

Må bare dele disse bildene med omverdenen:

Iført fars underbukser og farfars sko:

Med antenne

2008-12-14T14:06:00.000-08:00

På foreløpig siste røntgenkontroll (urografi) måtte Tomas få veneflonen rett i skallen. Et festlig syn ... Undersøkelsen viste forøvrig at rakkeren har hele tre - 3 - nyrer med urinledere.

Nå gjenstår bare renografi i januar før vi forhåpentligvis får flere svar om framdriften for nyrene hans.

For hele historien om Tomas, se www.arushanytt.com

Hanna bakermester

2008-12-14T14:04:00.000-08:00

Neeeei, vil eda!

Bilder finner du i fotoalbumet.

Kan ikkje klaga

2008-12-11T12:38:00.000-08:00

Fysst - om någen sko ver i tvil:
Eg e IKKJE lenger gravid.. Og godt e det. Derfor på høg tid å skriva litt om livet itte...

Familien Indrebø har rukke å vore på heile 43 individuelle helsekontrollar/-undersøkelsar, i tillegg til ei vega på sjukehuset, siden 4. september.

Me har pakka og flytta ut av leilighet, pakka åtta koffertar, pakka opp igjen åtta koffertar, pakka ner igjen for å flytta til Tjelta, pakka opp igjen i "vårt" store og flotte hus.

Me har hatt tri mnd med to vonde magar og møje grining.

Sista vegå har me adle fem hatt spysjukå, mens me har hatt besøk i Arusha.

Me vente med andre ord på at ting ska roa seg og adventsfreden ska senka seg ...

MEN me har tri fantastiske ungar som stort sett smile om dagen.

Me har møbler i huset, så me sleppe å pakka opp alt jordisk gods og gull.

Me har jobb på Tryggheim Ungdomsskule og i KPK og får fødselspermisjonspenger.

Me har en fantastiske familie som e heilt utsletne itte å ha bistått i snart ett år.. TAKK!

Me har alt me trenge og e velsigna på adle måtar.

Meir enn nok no

2008-12-09T13:36:00.000-08:00

Skulle gjerne sett litt mindre av denne den siste veka.

Lærar Indrebø

2008-12-01T13:36:00.000-08:00

For oppdatering på familiefronten: Me er i kjempeform og har flytta inn i hus (les: villa) på Tjelta. Berre velstand, sjølv om dette er sjette plassen me bur sidan 2006.

Og så har eg fått jobb som lærar. Tenke seg til. Deltid på Tryggheim ungdomsskule. Eg byrjar ikkje før over nyttår, men i dag fekk eg likevel prøvd meg i nokre vikartimar. Det gjekk ikkje så halvgale. Eg hadde ein viss kontroll. Eller er det ikkje normalt at elevane slåss, hoppar ut av vindauga og tømmer såpe utover heile dogolvet i løpet av ein vikartime?

I kjempeform

2008-12-01T13:14:00.000-08:00

På høy tid med en oppdatering igjen herfra. For de som måtte lure er Tomas ute av sykehuset for lenge siden. Det virker ikke som om han merker det minste grann av helsetilstanden sin, og han går nå på forebyggende antibiotika - en bitteliten daglig dose - for å forhindre nye nyrebekken-infeksjoner. Alle de tre små flirer, ler og er i kjempeform om dagen.

Så er det blitt tatt en del beslutninger. Det er fortsatt ikke bestemt om Tomas skal ha operasjon. Først må han gjennom tre nye røntgenundersøkelser - urografi, renografi og scintografi. Men vi har blitt enige med NLM om at vi like gjerne drøyer ny utreise til sommeren en gang. Dermed ble jobb og bolig virkelig et hett tema.

Men det er utrolig hvordan saker og ting ordner seg. Gjennom gode venner fikk vi muligheten til å flytte inn i et flott, stort og møblert hus i Stenebyvegen 5 på Tjelta. Og Knut har fått deltidsjobb på Tryggheim ungdomsskule. Vi takker Gud!

Det går fortsatt ikke en dag uten at vi (i alle fall Knut) tenker på Arusha. Vi skulle gjerne vært der. Men vi tviler ikke på at Gud har kontrollen, der også. Familien Malmin er på plass i Scripture Mission nå, og du kan lese mer om dagene deres på familienmalmin.blogspot.com. Be gjerne iherdig for både dem, ettåring Trond og for den herlige familien Joakim Ami!

Eg innser ...

2008-11-19T05:24:00.000-08:00

... at denne bloggen har hatt langt færre besøkande etter at eg flytta til utlandet og at antalet kommentarar har stupt i takt med besøket.

Og eg som er så glad i litt åtgaum ... No kan eg jo ikkje klaga på deg, kjære lesar, som faktisk les - og kanskje kommenterer - dette innlegget. Men eg undrast likevel: Korleis kan det ha seg at blogginnlegg om bollebakst og fjesglaning kan sopa inn kommentarar i fleng, medan desse dramatiske og kjenslefylte orda ikkje skapte meir engasjement enn dei skarve to? (Takk for kommentaren, Kari - den andre kommentaren var min eigen.)

På sjukehuset

2008-11-08T07:43:00.000-08:00

Ja, Tomas er på sjukehuset, og eg er der saman med han. Me er altså ikkje i Afrika. For heile historia, sjå på forsida - arushanytt.com

Innlagt

2008-11-08T02:11:00.000-08:00

Så måtte Tomas legges inn på sykehus. Han har hatt en del feber de siste dagene, og det viser seg at nyrekontrollen han hadde på tirsdag hadde forårsaket infeksjon. Nå blir han liggende på Stavanger Universitetssykehus de neste 7-10 dagene for antibiotikabehandling.

Vi har nå fått vite at det er klaffer i urinlederne mellom nyre og blære som forårsaker såkalt reflux, det vil si at klaffene gjør at urinen blir sendt tilbake igjen til nyrene, i stedet for å fortsette til blæra. Og det er jo et aldri så lite problem. Mye tyder nå på at det blir operasjon. Hvor lenge vi da må bli i fedrelandet vil tiden vise

Oppdatering

2008-11-06T00:46:00.000-08:00

Tomas skal til ny kontroll av nyrene på SUS, sannsynligvis i neste uke. De skal da sjekke selve nyrefunksjonen. Rikshospitalet vil så se på resultatene fra denne kontrollen før de uttaler seg om veien videre.

Faren med for store og lange urinledere er visstnok at det veldig lett dannes infeksjoner der som det kan bli vanskelig å gjøre noe med senere.

Slik vi har forstått, er det to alternativer videre: Enten må Tomas opereres så fort som mulig (i Trondheim eller Oslo), som vil medføre at vi må bli i Norge til en gang utpå nyåret. Eller så vil de vente med operasjon i alle fall et års tid, både fordi det er vanskelig å operere så små unger og fordi Tomas kan "vokse det av seg". Hvis dette blir løsningen, kan vi mest sannsynlig reise til Tanzania i begynnelsen av desember. Tomas vil i så tilfelle bli gående på forebyggende antibiotikabehandling enn så lenge.

Vi er litt fortvilet over all usikkerheten, hva vi skal gjøre med bosituasjon, jobb og så videre den neste måneden og vel så det. Samtidig er vi veldig glade for at disse problemene er blitt oppdaget og at Tomas får den hjelpen han trenger!

Minst én måned

2008-11-04T04:25:00.000-08:00

Nå har Tomas vært på røntgen. Det viser seg at det er problem med begge nyrene hans, samt at urinlederne mellom nyre og blære er for store og "slyngete". Røntgenbildene blir nå sendt til Rikshospitalet, og vi får mer info i morgen.

Legen vi har kontakt med er født i Tanzania (!) og har bodd der i mange år. Hun sier at det ikke er noe problem for oss å dra ut til Arusha igjen, men vil ikke la oss reise før hun får satt en sikker diagnose. Og det vil ta minst én måned.

Så akkurat nå vet vi ikke helt hva vi skal ta oss til, hvor vi skal bo eller hva vi skal gjøre med alle esker og kofferter som er ferdigpakket.

Utsettelse

2008-11-03T06:02:00.000-08:00

Vi fikk en telefon her en dag som vi vel ikke ble helt glad for.

Det har seg sånn at lille Tomas har hatt forstørret nyrebekken siden før fødselen. Dette har vi vært på flere kontroller av, og har stadig fått beskjed om at det ser bra ut og at vi kan regne med utreise som planlagt. Men på torsdag fikk vi beskjed fra sykehuset om at siste kontroll tvert i mot viste at det ikke var noe særlig bedre.

Vi har billetter til Tanzania på onsdag. Nå skal vi på ny kontroll på tirsdag, der de skal se på hvordan nyra fungerer. Dersom den fungerer ålreit, drar vi ut i løpet av en ukes tid (altså bare litt seinere enn planlagt). Hvis den derimot ikke fungerer, må det opereres - mest sannsynlig i Trondheim eller Oslo - i løpet av et par måneder. I så tilfelle vil det by på store utfordringer på mange fronter.

Det viktigste er uansett at Tomas har en god og velfungerende nyre. Kan du være med og be til vår allmektige Gud om at ting må ordne seg på best mulig måte?

Snart avreise

2008-10-22T02:08:00.000-07:00

To uker igjen, så er vi på vei sørover. Hjemover. Om kvelden den 5. november går vi forhåpentligvis inn gjennom dørene i huset vårt i Arusha igjen.

365 dagar

2008-10-08T12:15:00.000-07:00

I dag har me budd 365 dagar i Arusha. Kanskje litt rart å seie, ettersom me har vore i Noreg det siste halvåret, og det er nesten eit halvt år sidan eg sette mine føter i byen. Men det er i Arusha me bur. Der er heimen vår no. Og om ein månad er me tilbake!

Min store dag

2008-10-07T12:22:00.001-07:00

Månemannen

2008-10-07T12:19:00.001-07:00

Fint, ikkje sant?

Min store dag

2008-10-07T12:18:00.001-07:00

Som eit barn

2008-10-07T12:02:00.000-07:00

Søndag var den store dagen for Tomas og Andreas. Sjølv om dei begge sov seg gjennom store delar av dåpsdagen, har no det store skjedd at dei begge har blitt del av Guds truande kyrkjelyd, heilt utan å gjere noko for det sjølv.

Nettopp det siste der har oppteke tankane mine i det siste. Dei to rakkarane - som ikkje gjer stort anna enn å eta, bæsja, sova og å halda meg vaken om nettene - er faktisk førebilete for oss alle når det gjeld korleis me skal ta imot trua på Jesus. Meisteren seier sjølv:

«Sanneleg, eg seier dykk: Utan at de vender om og blir som born, kjem de ikkje inn i himmelriket. Den som gjer seg sjølv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tek imot eit slikt lite barn i mitt namn, tek imot meg.» (Matt 18)

Heilt hjelpelause, som tek imot det Jesus vil gi utan eingong å prøva å gjera oss fortente til det - slik vil han ha oss.

Forresten så har Tomas fått seg måne. Og her er det ingen sjanse for å skjule det bak ein hentesveis.

Det blei godt for meg

2008-09-29T13:37:00.000-07:00

Fekk ei teksmelding frå Afrika her om dagen, med henvisning til eit bibelvers. Eg trudde det skulle vera eit av dei gode, oppmuntrande og oppbyggelige versa, men då me slo opp, var det dette som møtte oss:

Da tiden kom og hun skulle føde, da var det tvillinger i hennes liv. (1.Mos 25:24)

I svime

2008-09-23T02:36:00.000-07:00

Det er eg som er i svime, altså, ikkje denne karen.

Kvifor ta narkotiske stoff når ein i staden kan bli tvillingfar? For min eigen del kjennest det som om eit lågtrykk med tungt skydekke har teke oppstilling mellom øyrene mine. Om dette skuldast mangelen på søvn eller den store mengda innsniffa bæsjelukt, er eg litt usikker på. I alle tilfelle kjennest det som om kroppen og hovudet er to vidt forskjellige stader. Sjølv er eg til stades reint fysisk, men medvitet og tankane mine (innsida av hovudet mitt) veit eg ikkje heilt kor har blitt av. Det ligg i alle fall på etterskot, kanskje er det heilt ute på tur.

Dessutan kan eg fortelje deg at tvillingfedre får mykje meir ut av døgnet enn andre. Søvn er oppskrytt. Med kortare netter blir dagane så mykje lenger og meir innhaldsrike. No skal eg innrømma at også timane i søvn er herlege, då eg drøymer om tutteflasker, gulping, skriking og bleieskift.

Livet er herleg, folkens.

Eg trur for øvrig snart at denne bloggen bør døypast om til Babybloggen.

Storesøster

2008-09-22T00:22:00.000-07:00

Journalistikkens 10 bud

2008-09-15T23:16:00.000-07:00

Faksimile frå DagenMagazinet 15.09.08

Det er ikkje utan grunn at avisa DagenMagazinet har blitt kjend for sitt høge kvalitetsnivå. Avisfolket der må vel reknast som sjølve inkarnasjonen av godt journalistisk handtverk, og bladet har difor havna heilt på topp mellom avisene eg les.

Oppslaget i gårsdagens avis om dei 10 boda må vera eit godt døme på dette; Illustrasjonsbiletet i avisa er sjølvsagt brukt i samråd med dei det er teke bilete av, og er dermed heilt i tråd med eit par-tre punkt i Vær Varsom-plakaten, presseetikkens eigne "10 bod".

4.10 Vær varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige.

Å salige stund

2008-09-14T10:26:00.000-07:00

Håpet var i ferd med å forsvinna, då dette skjedde i dag. Tre månader sidan sist.

Oppdatert 20/09: Og lukka vil ingen ende ta! Siger nok ein gong - og det mot sjølvaste serieleiaren. Salige stund.

Homecoming Series

2008-09-12T07:16:00.000-07:00

Tvillingane er i hus, og galskapen er komplett. Me visste jo at det ville bli travelt med tvillingar, men eg var ikkje klar over kor frustrerande ofte eg skulle vera i stuss om kven som er kven av dei. Heldigvis er framleis Andreas litt gulare enn lillebroren, som resultat frå gulsott tidlegare i veka. Så me held såvidt styringa.

Men kva skal me gjera den dagen storebror får normal farge igjen? Kjem Andreas til å bli Tomas og Tomas til å bli Andreas? Bør me setja merkelappar på dei for å ha kontroll over kven som har kva for eit fødselsnummer?

Vitale fakta

2008-09-08T11:59:00.001-07:00

Tomas kom seglande med rompa først 25 minutt seinare enn broren. Klokka var 0050 då han trakk sine første pust, utan at det auka vekta hans på 2577 gram. Då han vart fødd, var han 48 cm på strømpelesten.

Tomas er stort sett ein nøgd gut, som et og søv godt - men som sjølvsagt kan skrika lenge innimellom.

Vitale fakta

2008-09-08T11:54:00.001-07:00

Andreas var førstemann av dei to som såg dagens lys natt til torsdag 4. september 2008. Klokka 0025 stakk han hovudet fram, og vart seinare målt til 2927 gram og 48 centimeter.

Etter den tid har han vore svært glad i mat, sett bort frå eit lite tilbakeslag då han hadde gulsott.